Hege Tapio var den første kunstneren i Norge som definerte seg selv som biokunstner, og som spredte ideen om biokunst til andre kunstnere gjennom å arrangere mesterklasser. Praksisen hennes strekker seg over 20 år, og gjennom denne perioden har hun egenhendig drevet i/o/lab Senter for Fremtidig Kunst i Stavanger. Med etableringen av NOBA – Norsk Biokunstarena har Tapio flyttet praksisen sin inn i vår større institusjonelle kontekst, og fortsetter å kombinere sin kunstneriske praksis med arbeidet som kurator og arrangør av arrangementer ved NOBA.

Biokunst er en samlebetegnelse for kunstpraksiser som henter inspirasjon fra metoder, temaer og teknologier fra biovitenskapene for å skape kunstverk som noen ganger er bokstavelig talt levende. Tapio er i dag en av de sentrale kreftene ved NOBA – Norsk Biokunstarena, etter å ha blitt tidlig ansatt som gjestekunstner og kurator. Hun startet formelt i den rollen i januar 2020, men hadde allerede vært en del av konseptualiseringen av visjonen til NOBA siden starten i 2018.

Kunst og teknologi: i/o/lab Senter for fremtidig kunst

Som mange kunstnere som har vært aktive innen denne kunstformen, startet Tapio med en interesse for forbindelsene mellom kunst og teknologi, noe som ble etablert under studiene hennes for en bachelorgrad og mastergrad i kunstnerisk fotografi ved Kunstakademiet i Bergen. Det var også her hun først hørte om biokunst, da Joe Davis' kunstverk Microvenus (1986) ble diskutert. I Microvenus skapte Davis et genmodifisert levende ikon, en binær grafisk kode som lignet den germanske runen for liv og den kvinnelige jorden, ofte sett på som en representasjon av de kvinnelige kjønnsorganene. Denne koden ble syntetisk laget til DNA-kode og introdusert i e. coli-bakterier. Som kunstverk var det dermed usynlig for det blotte øye, men konseptuelt ikonisk. Dette etterlot Tapio med en sterk fascinasjon og nysgjerrighet: på den tiden var erkjennelsen av DNA – livets koder knyttet til datamaskiner som arbeider med kode – fortsatt ny for henne, og å innse at det fantes en kunstner som hadde brukt koder til å arbeide med levende materialer hadde en enorm innvirkning på henne. Ideen om i/o/lab som et senter i skjæringspunktet mellom kunst og teknologi vokste frem da hun innså at det fantes initiativer for denne typen kunst i Bergen, Trondheim og Oslo, men ingenting ennå i hjembyen Stavanger. Så i 2001 grunnla hun senteret som grunnlag for prosjektene hun ønsket å se skje der: samarbeidsprosjekter, utstillinger og arrangementer.

Artikkelbiennalen for elektronisk og ustabil kunst: starten på biokunst i Norge

Siden i/o/lab er et senter uten et permanent utstillingssted tilknyttet, ble mye av Tapios kuratoriske og organisatoriske aktivitet kanalisert gjennom spesifikke arrangementsprogrammer. De største av disse var Public Art Screens og, mest spesifikt knyttet til biokunst, Article-biennalen for elektronisk og ustabil kunst. Den første iterasjonen av Article-biennalen fant sted i 2006, med arrangementer i gater og torg i Stavanger. Valget om å plassere biennalen fullt ut i det offentlige rom medførte mange utfordringer, men Tapio sier at «det var spennende å komme så tett på folk og promotere kunsten i det offentlige rom». Article hadde som mål å fange teknologiens rolle i samfunnet og presenterte kunstverk som inviterte til refleksjon rundt mulighetene teknologi gir, og hvordan den påvirker hverdagen vår. «Ustabil» i biennaletittelen refererer til «kunst som ikke har en fast referanseramme, ikke har et hjem», forklarer Tapio, flyktige, tidsbaserte verk og eksperimentelle installasjoner snarere enn kunst som du henger på en vegg. Det første året inkluderte allerede et kunstverk med et levende element: Laura Beloffs bærbare kunstverk The Fruitfly Farm inkluderte fruktfluer, som publikum kunne låne og prøve å holde i live.

Reaksjonene på kunstprosjektene var ofte forbauselse, noen ganger forvirring, men også begeistring og entusiasme. Siden verkene ble presentert i det offentlige rom, møtte de mennesker som vanligvis ikke ville besøkt kunstgallerier, og etablerte dermed dialog med nye publikummere om aktuelle problemstillinger.

I 2008 inkluderte den neste utgaven av Article den første norske mesterklassen i biologisk kunst, organisert i samarbeid med det australske kunstneriske forskningssenteret SymbioticA og Universitetet i Stavanger (UiS). Ved SymbioticA, verdens første senter for fremragende forskning på biologisk kunst, hadde de allerede utviklet denne tilnærmingen i et tiår, og SymbioticA-direktør Oron Catts holdt den norske mesterklassen som ett i en serie slike intensive introduksjonskurs. I løpet av fem dager lærte en gruppe på ti til femten norske og europeiske kunstnere grunnleggende biologiske teknikker i et av laboratoriene ved UiS.

Kunnskapen om hvilke muligheter og utfordringer bioteknologi åpner for ble delt gjennom grunnleggende introduksjoner til hvordan man jobber i et laboratorium, hvordan man holder levende celler fra dyr og planter i live i laboratoriet, og hvordan man utfører sterilt arbeid for å unngå å forurense en kultur (for eksempel bakterier og sopp som kommer inn i en cellekoloni). Denne ganske brede introduksjonen ble gitt gjennom forelesninger om kunstprosjekter laget med levende materialer, og hvordan man som kunstner forholder seg etisk til å jobbe med slike materialer, noe som ga mange gode diskusjoner. Slike introduksjoner er fortsatt et viktig forum for kunstnere som ønsker å jobbe med levende materialer, og på NOBA samarbeider Tapio i dag med biohacker og kunstner Roland van Dierendonck om å tilby en rekke slike workshops.

Tapio ser ordforrådet og den grunnleggende kunnskapen som tilegnes gjennom innledende biokunstverksteder som viktig for å gi kunstnere et grunnlag for å samarbeide med forskere. Hvis en kunstner ønsker å utvikle et prosjekt innen biologiske medier, er det en grunnleggende forutsetning å forstå hva som er mulig, og dialog med forskere og laboratorieteknikere kan være avgjørende for å realisere en prosjektidé. Hun understreker at en felles forståelse av et problem kan være nøkkelen for å få tilgang til forskernes tid og ressurser, og få dem til å se en interessant utfordring i kunstnerens idé. Dialogen hun selv hadde etablert med UiS år før Masterclass i 2008 var grunnen til at de «slapp inn en hel haug med kunstnere, noe som gjorde det mulig å arrangere verkstedet der», som hun sier med latter i stemmen. Det er imidlertid ingen tvil om at hun mener alvor med dette arbeidet, og hun understreker hvordan en kunstners innspill kan åpne opp nye perspektiver ved å vekke den nysgjerrigheten blant forskerne. Etter hennes erfaring er veien mot å etablere en god dialog og tillit lang, men absolutt verdt innsatsen. Hun har selv nytt godt av fruktbare diskusjoner med forskere, og når hun har introdusert kunstnerkollegene sine for forskere hun kjenner, har de noen ganger blitt «forbløffet» over ideene, men også syntes det er enormt spennende hvordan kunstnere kan jobbe og tenke.

Kunst, vitenskap og cocktailer

Tapios forpliktelse til å kommunisere mellom felt er tydelig i mange av prosjektene hennes. Hun har et talent for å finne fellesnevneren, og for å formidle ideer på tvers av felt på måter som understreker ideens spennende natur, slik at dens fremmedhet ikke virker skremmende. En av de nyere arrangementsseriene som gjør dette bra er Kunst, vitenskap og cocktailer. Disse arrangementene er kvelder med korte foredrag av kunstnere og forskere fra ulike felt, alltid i en uformell atmosfære og med noen signaturcocktailer med en kunstnerisk vri (en «kjærlighetsdrikk» var en spesiell hit), og har vært en stor suksess. Ofte «utfyller kunstnernes og forskernes perspektiver hverandre», observerer hun, selv om de jobber fra sitt spesifikke ståsted, gjør det å høre dem snakke i en felles kontekst det klart at det også er mange felles temaer og problemstillinger, og at det å kombinere disse perspektivene kan føre til spennende nye ideer.

ArtMeatFlesh og Senter for genomisk gastronomi

Senere utgaver av Article-biennalen ble holdt i forskjellige innendørsrom, men beholdt den eksperimentelle vinklingen. På Article-biennalen i 2012 inviterte Tapio igjen SymbioticAs Oron Catts, denne gangen med den kunstneriske matlagingskonkurransen ArtMeatFlesh, løst inspirert av TV-programmet Iron Chef og avdukingen av en hemmelig ingrediens for hver episode.

I denne arrangementsserien jobbet Catts med Cathrine Kramer og Zack Denfeld, grunnleggerne av Senter for genomisk gastronomi (CGG). Tilfeldigvis jobber Tapio for tiden med Kramer og Denfeld igjen, ettersom NOBA arrangerer en retrospektiv utstilling av Senter for genomisk gastronomi på Ås høsten 2021. CGG har jobbet mye med eksperimentelle og lekne tilnærminger til mat og økologi. I ArtMeatFlesh var Kramer og Denfeld på motstanderlag, hver med en forsker og en kokk, og utviklet femretters menyer som reflekterte over hvordan kjøtt vil være i fremtiden. Publikum fikk smake på alle rettene, som inkluderte veganske kjøttboller (veldig velsmakende) og pizzaer laget med ostepålegg fra tuber (ikke bra).

Én rett fra hvert lag måtte inneholde den hemmelige ingrediensen som ble avduket av «konkurranseverten» Catts. Ingrediensen var føtalt bovint serum, et næringsstoff som brukes i dyrking av dyreceller i laboratoriet. Dette stoffet utvinnes fra ufødte kalver som et biprodukt av slaktede kyr, og viser hvordan selv kjøtt dyrket i et laboratorium, som ofte presenteres i disse dager som et etisk alternativ til kjøttet vi får fra slakting av dyr, faktisk ikke er «offerfritt». Rettene som ble laget med serumet hadde en bitter ettersmak. Dette er en av måtene, understreker Tapio, kunst kan presentere et kritisk perspektiv på teknologi i samfunnet: løfte frem bioteknologiske prosesser og hva de betyr for etisk forbruk. For Senter for Genomisk Gastronomi gjøres dette ved å se på mattradisjoner, hvordan kultur påvirkes og forandrer seg over tid, endre hvilken mat vi spiser og hvordan vi tenker om den.

MENNESKELIG DRIVSTOFF

I kunstverket HUMANFUEL (2016) grep Tapio fatt i en aktuell global utfordring med et særlig lokalt preg: hjembyen Stavanger, som ligger på vestkysten, er kjent som «oljehovedstaden» til oljenasjonen Norge, noe som betyr at spørsmålet om hvordan man skal gå over til en fremtid etter oljeæraens slutt er spesielt aktuelt. Hvilke energikilder vil da være tilgjengelige for oss? Tapio ser et paradoks i hvordan mange av oss ønsker å vise vårt engasjement i klima- og miljøspørsmål, men samtidig er vi komfortvesener, vi ønsker vår luksus. Hun begynte å tenke på overgangen fra olje gjennom sitt engasjement i et prosjekt om biodrivstoff, der både animalske og plantebaserte produkter ble vurdert. Så kom hun over en liten lapp i en avis om en plastikkirurg som hadde mistet jobben fordi han hevdet å ha brukt fettet fra pasientene sine til å drive bilen sin. Denne kombinasjonen av energikrisen og den vestlige verdens fedmepandemi satte fart på fantasien hennes. Kirurgen så siden ut til å ha forsvunnet. Tapio tenkte: «Han må ha dratt et sted», og utviklet historien på egenhånd: hun opprettet et fiktivt selskap kalt Lipotecnica, lokalisert i Litauen, som hevdet å gjøre det samme, å lage bildrivstoff av menneskelig fettsugingsfett.

Deretter ble hun utfordret av kuratoren for Hybrid Matters, et stort kunst- og vitenskapsprogram som organiserte arrangementer og utstillinger over hele Norden, til å lage det menneskelige drivstoffet selv. Vel vitende om at det var teknisk mulig, tok hun seg god tid til å tenke på hvordan og om hun skulle gå videre. Hun var fullstendig klar over de sterke etiske implikasjonene av å bryte en kropp, og ville ikke ha vært komfortabel med å be om fett fra noen andre; hun måtte trekke på sin egen kropp. Hun fant en plastikkirurg som var villig til å høste magefettet hennes til dette formålet, og fikk igjen hjelp fra forskere ved Universitetet i Stavanger til å bruke laboratoriet deres og lære hvordan hun kunne omdanne fettet sitt til biodiesel.

I utstillingen HUMANFUEL har Tapio vist frem fettet i ulike utviklingsstadier sammen med en nitrodrevet minibil. Den ble testet, og fungerer faktisk, men drivstoffet fra én runde med fettsuging ville selvfølgelig ikke føre deg særlig langt. «Stykket startet noen gode diskusjoner», sier hun, «rundt hvordan vi ser på økologi, hvordan vi oppfatter oss selv i det større perspektivet?» Operasjonen er også smertefull, og når Tapio får tilbud fra publikummere som ønsker å donere sitt eget kroppsfett for å lage biodrivstoff, understreker hun dette og ber dem «bare gjør det, hvis dere vil påføre dere selv slik smerte».

Reaksjonene var ganske varierte, noen grep tak i andre dimensjoner av verket, som kroppsbildet som var involvert i fettsuging, hvor kunstneren også ble gjort tynnere gjennom prosedyren, i samsvar med samtidige normer der «tynn=vakker», noe hun følte det var viktig å diskutere med tenåringsdøtrene sine før hun gikk videre med prosjektet. Et annet aspekt hun ikke selv hadde vært klar over, var reaksjonen fra jødiske publikummere. Tapio mener at reaksjonen hennes refererte til «det jeg ikke vil kalle en historie», sier hun. «Jeg tror jeg har funnet nok bevis for at dette faktisk skjedde: Holocaust-praksisen med å bruke kroppsfettet til jødiske konsentrasjonsleirofre til å lage såpe». Utover denne uhyggelige assosiasjonen er enhver bruk av menneskelig materiale i seg selv kontroversiell for mange, og bryter grensen som er den menneskelige huden. Mens vi føler oss ganske komfortable med (eller i det minste komfortable med å ignorere) bruken av plante-, dyre- og livløse materialer fra miljøet vårt, fremkaller bruk av menneskelige materialer en sterk følelse av ubehag.

Humanolje og svart gull

Tapio har fortsatt å jobbe med ideen om menneskelig fett, og ble stadig mer interessert i hva som skjer når fett omdannes til olje. For dette nye prosjektet, som hadde verdenspremiere på NOBA som en del av Ars Electronica-programmet 2020, høstet Tapio nok en runde med fett fra kroppen sin, med fokus på de mange dimensjonene av konseptet «olje». Utgangspunktet for prosjektet i svart olje, petroleumet som har gjort Norge rikt, er fortsatt til stede, men hun tenkte også på andre dimensjoner som hellige oljer, som finnes i mange religiøse ritualer, og oljer som brukes til helbredelse og magi. I performancevideoen Humanoil tilbyr hun kroppens olje til en sirkel av frivillige som et helbredende ritual. Ved å salve pannen til hver deltaker med sin menneskelige olje, oppfordrer hun publikum til å endre sinnstilstand gjennom å motta dette ritualet, og dermed endre sin måte å leve på. Dette er viktig for å bevege seg mot en mer bærekraftig livsstil.

Parallelt med dette prosjektet gikk Tapio også inn i et samarbeidsprosjekt med kunstnerne Mark Lipton og Marta de Menezes. Dette verket, Svart gull , startet med at Lipton fikk beskjed om at han hadde krystaller i urinen. De tre kunstnerne koblet dette konseptuelt til Tapios arbeid med menneskelig fett, i diskusjoner om hva vi verdsetter og hva vi synes er motbydelig. Urin som kroppsvæske blir generelt sett på med en viss aversjon i dag, men har en lang historie som et nyttig stoff. Historisk sett, minner Tapio oss om, ble urin brukt til garving av huder, og det var til og med en urinavgift der væsken ble samlet inn til garvingsformål. Den har blitt brukt til fertilitetsbehandlinger, som gjødsel av planter og til farging av tekstiler. En forsker utvant også fosfor fra store mengder urin, en prosess som ligner i sin raffineringsprosess på det de tre kunstnerne gjorde for Svart gull : de destillerte 700 ml urin til en liten mengde svart tyktflytende væske, som lignet det mer kjente «svarte gullet» petroleum. Sammen er disse prosjektene eksempler på det Tapio kaller selvutvinning, der kunstnere tegner på sine egne kropper i skapelsen av kunsten sin, noe hun ser en økende tendens til siden 1970-tallet.

Stiller spørsmål ved den transhumanistiske visjonen

Tapio har lenge hatt en sterk nysgjerrighet knyttet til sin interesse for menneskekroppen og teknologi, og har lenge følt en sterk nysgjerrighet for transhumanismens filosofi, som argumenterer for at menneskekroppen og sinnet kan forbedres gjennom teknologi og forbedring til en sterkere og mer veltrent versjon. Hun synes den transhumanistiske visjonen om at vi til slutt vil overskride det vi i dag anser som menneskelig når vi skal oppnå udødelighet, overmenneskelig intelligens og nye evner, er ganske problematisk og derfor fascinerende. Med debatten rundt CRISPR-teknologi, som dukket opp med et smell rundt 2015 og lovet å revolusjonere bioteknologien ved å tilby en raskere og enklere måte å genetisk modifisere alle slags organismer på, tok denne interessen ytterligere fotfeste.

I 2018 ble en grense brutt da den kinesiske forskeren He Jianku annonserte at teamet hans hadde brukt CRISPR til å modifisere menneskelige embryoer. To friske babyer ble født fra eksperimentet, med en frisk mor og en HIV-smittet far. Kunngjøringen om tvillingbabyene, kjent under kallenavnene Lulu og Nana, forårsaket et stort oppstyr i det vitenskapelige miljøet, siden det ikke finnes nok kunnskap om hvordan de genetiske endringene som ble gjort ville endre babyene, og de kinesiske forskerne ble tiltalt for uetisk oppførsel. Tapio ble inspirert av denne etisk belastede hendelsen til å tenke på å donere sine egne egg til kunstnerkolleger, og ba dem gjøre med dem som de ville. Prosjektet strandet da hun bestemte seg for ikke å utsette kroppen sin for en slik prosedyre. Som hun bemerker: «Jeg har kommet til en alder der det er grenser for hva jeg vil utsette kroppen min for».

Tapio startet nylig en doktorgrad i kunstnerisk forskning innenfor prosjektet FeLT, Futures of Living Technologies ved OsloMet. Her utforsker hun emosjonsteknologi, det vil si forskning som måler menneskelige følelser. Dette inspirerer mye kommersiell interesse, noe hun er opptatt av. «Vil du virkelig at følelsene dine skal registreres og kanskje brukes kommersielt?» Samtidig mener hun spørsmålet om hvordan man kan bevare det menneskelige, og humanisere teknologi, er superrelevant for denne og andre teknologier.

Omsorgsfulle fremtider

De siste 20 årene har Tapio vært på en reise fra en fascinasjon for teknologi og hvordan den kan brukes til kunst, til en økende bekymring for hvordan teknologi påvirker oss som mennesker og veien vi er på nå. «Vil vi gå i den retningen vi går, eller er det på tide å tenke på hvordan vi legger oss opp for fremtiden?» spør hun. Markedsinteressene som stadig gir oss visjoner og drømmer om hvor mye bedre alt vil bli med ny teknologi, plager henne. «Jeg er ikke en luddit», sier hun, «jeg synes teknologi er flott på mange måter, men det går på bekostning av noe. Og å bevare vår menneskelighet, og å ta hensyn til vår sårbarhet, vil bli viktigere og viktigere fremover». Dette er sentralt i prosjektet Caring Futures ved UiS, som fokuserer på omsorgsteknologi og hvordan den brukes i situasjoner der mennesker er ekstra sårbare. Tapios rolle i prosjektet inkluderer ansvar for å lage en utstilling i 2022.

Utover UiS-prosjektet er ideen om å ta vare på fremtiden helt klart sentral i Tapios praksis, og også for det vi søker å oppnå ved NOBA. Som Tapio understreker, har NOBA, som den første permanente biokunstarenaen i Norge, som mål å oppmuntre norske kunstnere til å engasjere seg mer i biokunst, i bred forstand, noe som resulterer i mer kunst som arbeider med den levende verden. Dette er viktig for NOBAs visjon om biokunst: det handler like mye om økologi som om laboratoriebiologi, og målet er ikke nødvendigvis å ha kunstnere som arbeider med de mest høyteknologiske metodene og bruker levende materie som materiale. Det NOBA søker å oppnå er en kritisk holdning som oppmuntrer til debatt om den levende verden og teknologi. Dette krever en viss diskurs, understreker Tapio, som «har vært etablert internasjonalt i årevis allerede, og det er på tide at vi etablerer den her i Norge». Denne kritiske diskursen er ikke nødvendigvis negativ til teknologi, men innebærer å gå inn i problemstillingene vi ser for tiden. Kunst kan være avgjørende for denne diskursen ved å tilby andre løsninger, scenarier og fantasier, og presentere en motvekt til markedsinteresser.

Les mer om Hege Tapio på hennes personlige nettside.