Et øyeblikksbilde fra en kald vinterdag i februar 2021:

En svak lukt av mineraler, rike på jern, kanskje kobber, henger over kunstgalleriet Babel Visningsrom i Trondheim. Når kunstneren Veslemøy Lilleengen begynner å bearbeide en fersk bøtte med jord med hendene, tilsetter vann og elter jorden mellom håndflatene, intensiveres dette til den rike duften som er så kjent for mange av oss fra hagearbeid, en blanding av friskhet og forråtnelse, tørr jord og yrende liv. Denne bøtta har fått tørke litt lenger enn det som er bra for jorden og de levende organismene, noe som fremgår av en meitemark som først ser død ut, men begynner å bevege seg svakt etter å ha blitt truffet av et sprut fra vannkannen.

I flere måneder har Lilleengen arrangert workshops med deltakere fra ulike områder av Trondheim. Den enkle aktiviteten med å elte jord, som må gjøres i timevis for å lage de glatte, marmorlignende kulene som er spredt utover gulvet i en tredjedel av galleriet, bringer mennesker sammen på en unik måte. Gjentakende, men likevel noe å gjøre med hendene, noe å hvile blikket på, åpner det for en avslappet form for samtale som er ganske sjelden blant fremmede. Disse samtalene, interaksjonene og møtene som finner sted mellom workshopdeltakerne, er like mye «en del av kunsten» som det praktiske møtet mellom deltakerne og jord. Men de tilhører også bare de få som faktisk deltar: Når en workshop er ferdig, er de eneste restene av de delte tankene og historiene jordkulene. Omtrent på størrelse med golfballer, men mye tettere, varierer de i farge og glans, naturlig nok siden de ble laget av jord brakt av workshopdeltakerne fra hjemtraktene sine. Noen har tydelige røde spor som går gjennom dem, andre er glatte, nesten gyllenbrune.

Den enkle aktiviteten med å elte jord, som må gjøres i timevis for å lage de glatte, marmorlignende kulene som er spredt utover gulvet i en tredjedel av galleriet, bringer mennesker sammen på en unik måte. Gjentakende, men likevel noe å gjøre med hendene, noe å hvile blikket på, åpner det for en avslappet form for samtale som er ganske sjelden blant fremmede. Disse samtalene, interaksjonene og møtene som finner sted mellom workshopdeltakerne, er like mye «en del av kunsten» som det praktiske møtet mellom deltakerne og jord.

Arbeid med jord

Det at samtalene ikke tas opp på noen måte er viktig for den uformelle atmosfæren der man deler samtaler, mener Lilleengen. Under workshops hadde hun en tendens til å bevege seg mellom gruppene, i stedet for å ha som mål å «moderere» samtalene, og sjekke at de jobbet med jordklumpene sine med riktig mengde fuktighet. Hun delte glimt av sin egen bakgrunn og historier som dukket opp i hodet hennes, og deltakerne gjorde det samme. Folk har et større behov for å snakke enn vanlig, har hun sett i disse koronatider. Innrammingen av å hente jord fra sine egne omgivelser betyr at man føler sted og tilhørighet var sentrale temaer, noen snakket om hagearbeid eller begravelsesritualer, men uformelle samtaler som strakk seg fra mat til belastningene ved koronasituasjonen var normen.

For Veslemøy Lilleengen er det å jobbe med jord og andre organiske materialer noe som kommer naturlig. Hun vokste opp på en gård på Ørlandet i Trøndelag. Moren hennes er også billedkunstner, faren driver gården og har sitt eget forsknings- og utviklingsselskap som utvikler biogass og luktfri gjødsel. Grunntanker er en fortsettelse av prosjektet Jordtanker (2019–20) der hun utviklet teknikken for å lage kulene, og stilte dem ut sammen med et dikt med samme navn som spenner over familie, gård, barndomsminner og den retrospektive skammen over å ha gravd ned en hund i plast. Den nære og personlige stilen, som henter inspirasjon fra personlig erfaring og følelse av tilhørighet, preger alt arbeidet hennes, sammen med en sterk politisk sensibilitet. I Grunntanker har det blitt viet en viss oppmerksomhet til områder i Trondheim der jorden er forurenset eller utarmet, som gamle fabrikkområder. Hun planlegger å løfte dette elementet ytterligere frem i en neste iterasjon av jordkuleprosjektet ved å jobbe med jord som inneholder ekstreme mengder plast.

Potteblå

Siden hun ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Trondheim i 2018, har Lilleengen raskt gjort seg bemerket. Identitet og sted utforsket gjennom basismaterialer er tilbakevendende temaer : Masterprosjektet hennes brukte den eldgamle teknikken med å fargelegge tekstiler med indigo oppløst i fermentert urin – i Norge popularisert av Hannah Ryggen (1894-1970) som «Potteblått», som også er tittelen på Lilleengens kunstverk – for å skape unike «portretter» av individer gjennom urinen deres, og løfte lavstatusfargestoffet ved å påføre det på silkestoff. I prosessen veltet hun den utbredte oppfatningen om at menns urin var bedre enn kvinners . Hun blir behørig animert når hun beskriver hvordan folk trodde at man ikke kunne bruke kvinners urin i det hele tatt så lenge de var i menstruasjonsalder, og at urin fra kvinner i alle aldre ville gi en lysere, svakere blåfarge enn menns. Fra bakrommet trekker hun frem silkestykker, i smug merket med navnet på hver urindonor. Selv om alle er klare blå, varierer fargen ganske mye, og noen er lysere i fargen enn andre, men navnene på hvert silkestoff bekrefter at forskjellen i fargetone ikke følger et kjønnsmønster.

Ryggen er en klar inspirasjonskilde for Lilleengen, som nå er en del av kunstnerkollektivet Hannah Ryggen Army. Selv om hun ble født i den svenske byen Malmø, giftet Ryggen seg med maleren Hans Ryggen og flyttet med ham til Ørland på midten av 1920-tallet. Den felles hjemtrakten er bare ett av flere tilknytningspunkter Lilleengen føler til denne store kunstneren. Hun vokste opp med å høre historier om tekstilkunstneren, som likte å omgi seg med en aura av mystikk og ble beryktet blant lokalbefolkningen for å be om tisse. Men Lilleengen ser på sin praksis som langt fra mystisk, snarere veldig jordnær. Ifølge Ryggens nevø bidro hun også selv med rikelige mengder urin til sin Potteblå-farge. Lilleengen understreker at dette ikke var lenge siden – Hannah Ryggen døde i 1970 – men at folk i dag har et mer distansert forhold til kroppsvæskene sine, og anser det som på en eller annen måte «unaturlig» å bruke disse til håndverksformål, mens det gjennom historien har vært så naturlig som det kan være. Å videreføre håndverket med å skape fargen er viktig for henne.

Norsk Bauta – samler urin fra kvinnelige kunstnere over hele Norge

I år fikk Lilleengens navn et hardt gjennombrudd i mainstream-mediene da hun lanserte det ambisiøse prosjektet Norsk Bauta, som har som mål å samle inn urin fra kvinnelige kunstnere over hele Norge over en periode på 11 år. Hun har allerede startet med hjemfylket Trøndelag og planlegger å dekke ett fylke per år. «Det er ikke som om jeg kommer til å jobbe med dette på heltid i 11 år», observerer hun med en latter. «Jeg sender bare ut en tønne til kunstneren, ber henne fylle den opp i løpet av en uke eller så, og kommer så innom for å hente den» (det er vanskeligere å sende en tønne full av urin i vanlig post enn du kanskje tror). Den innsamlede urinen må gjære i minst to måneder før den kan brukes til å farge tekstiler, men i de fleste tilfeller vil den sannsynligvis stå mye lenger. Kunstneren planlegger flere utfall for dette prosjektet. En ganske banal en, som velter opp ned på ideen bak masterprosjektet hennes om å forhøye Potteblått, er en serie blå t-skjorter med navnet til kunstneren som bidro med urinen til fargeleggingsprosessen. Dette vil være en billig måte å reklamere for norske kvinnelige kunstnere, som Lilleengen føler som gruppe får altfor lite anerkjennelse.

Hun har sett altfor mange eksempler på fremragende kunstnere som er utelatt fra kunsthistorien, observerer hun, og uttrykker sin aversjon mot ideen om at man ikke bør snakke om «kvinnelige kunstnere». «Det er det samme som den verste typen rasisme, å hevde at vi burde si 'All Life Matters' i stedet for 'Black Lives Matter'!» utbryter hun. «Nei! Vi må rette oppmerksomheten mot gruppene som er i en ulempe, ikke blande dem sammen med større grupper, slik at alt virker bra. Hvis vi ikke ser på 'kvinnelige kunstnere', bare på 'kunstnere', er det ingen vits i å observere forskjeller i lønn, anerkjennelse og representasjon…» Fellesskapsaspektet ved Norsk Bauta vil bli vektlagt i en tekstilskulptur som vil dukke opp i løpet av disse årene, og hun vil jobbe med håndarbeidsteknologien tuft.

Arbeid med plastbelastet jord

Som nevnt er Norsk Bauta bare ett av flere pågående prosjekter Lilleengen har planlagt. Hun vil også fortsette jordarbeidet sitt. Når vi beveger oss fra jordsfæren hun har demonstrert, trekker hun frem en ny bøtte med jord, denne rikelig gjennomstrøket med plastbiter, store og små. I neste iterasjon av prosjektet ønsker hun å jobbe med plastbelastet jord, i samarbeid med et team av forskere. Hun er opptatt av forurensningen som er i jorden rundt oss, synlig og usynlig. Mens store plastbiter er supersynlige, er det så mye mikroplast og andre forurensende stoffer, enten det er plantevernmidler og andre kjemikalier eller tungmetaller, som vi ikke kan oppdage med det menneskelige øyet. Lilleengen sier at vi lett kan føle at vi lever i dystopiske tider, og hun ønsker ikke å bidra til en estetisering av dystopi – men ved å bruke denne bokstavelig talt jordnære tilnærmingen, løfte frem gamle håndverkstradisjoner, skape forståelse for tradisjoner og følelsen av tilknytning til miljøet vårt og det som har kommet før, ser hun en fruktbar måte å kommentere vår nåværende tid på. «Når det kommer til stykket, handler det om arv og tilknytning», sier hun. «Tilknytningen til familien, omgivelsene, livet som har kommet før.»

Om

Veslemøy Lilleengen er en norsk kunstner fra Trondheim. Finn ut mer på den personlige nettsiden .