Om turen
Entangled in the Mesh er en geolokalistisk lydvandring som slynger seg gjennom Campus Ås og omegn. Vandringen oppleves gjennom gratisappen Echoes-XYZ.
Lytteren velger lengden og ruten på sin vandring og gjør verket levende.
Gjennom lytting fletter Lie sammen fortid, lyder og historier, den nåværende epoken foreslått som antropocen («den menneskelige scenen») og spekulative fremtider, og utforsker ulike tidsskalaer (menneskelig, ikke-menneskelig, urtid, årstider, dag og natt). Hennes vandringer tar sikte på å forvrenge det menneskesentrerte perspektivet og fokusere på de ikke-menneskelige livene vi deler våre rom med på Ås.
«nettverk»; et ord for «sammenkoblingen mellom alle levende og ikke-levende ting» kan bety hullene i et nettverk og trådene mellom dem ... hvem eller hva er sammenkoblet med hva eller med hvem? ... Nettverket er enormt, kanskje umåtelig. Ingenting eksisterer helt av seg selv, og derfor er ingenting fullstendig «seg selv». – Timothy Morton (The Ecological Thought)
Lyd er både allestedsnærværende og flyktig. Den er fysisk, men likevel fullstendig uhåndgripelig, og er kraftfull til å representere dette komplekse nettverket vi er sammenvevd i, men som vi ikke alltid kan se eller ikke alltid tar hensyn til.
Et annet varig prosjekt eksisterer side om side med lydvandringen: «en øko-vensjon»; døde vedstokker ble plassert rundt den beskyttede campusparken i samarbeid med parkforvaltningen i 2018. Disse naturlige skulpturene vil råtne og leve videre gjennom andre livsformer, på en tidsskala som strekker seg langt utover en menneskelig livsskala. De representerer en invitasjon til å dvele ved og med den andre.
Prosessen og samarbeidene
Vandringen er laget over et år med opphold på Ås, presentert i samarbeid med Vitenparken Campus Ås og NOBA. Den er satt sammen av ulike feltopptak, tekster og bidrag fra ulike samarbeidspartnere. Vandringen reflekterer hvilke ulike lydlandskap som har eksistert på Ås gjennom tidene og hvordan landskapet kan høres ut i fremtiden.
Prosessen inkluderte samtaler med ansatte, forskere og studenter innen ulike felt ved NMBU. Dette inkluderte; entomolog Anne Thygeson, professor i bevaringsbiologi og også en del av NINA (Norsk institutt for naturforskning); entomolog Tone Birkemoe, professor ved Fakultet for miljøvitenskap og naturressursforvaltning (MINA); Tore Edvard Berghaust, fakultetsleder ved Institutt for landskapsarkitektur; Vicky Rivera, i 2018 masterstudent ved Noragric (Internasjonale miljø- og utviklingsstudier); Alexandra Roos Rassat, i 2018 masterstudent i planteforskning, Silje Kvist Simonsen, i 2018 bachelorstudent i bioteknologi; Elin T. Sørensen, kunstner og i 2018 doktorgradsstipendiat ved avdelingen for landskapsarkitektur; parkforvalter Bjørn Anders Fredriksen; Gry Skjeseth, sjefingeniør ved Fakultet for biovitenskap og Institutt for plantevitenskap som guidet meg rundt i de forskjellige drivhusene ved NMBU; Rannveig Margrete Jacobsen, i 2018 PhD Student ved Fakultet for miljøvitenskap og naturressursforvaltning (MINA); mykolog og tidligere professor ved NMBU, lokal forteller og guide ved Campus Ås Dag Guttormsen; alle ansatte i Vitenparken Campus Ås og Vitenparken Campus Ås Café.
Vandringen inkluderer ultralydopptak av flaggermus fra campus og omegn. Dette ble gjort med hjelp av flaggermusekspert Mette Klann og bachelorstudenter i skuespill ved Norsk Teaterhøyskole; Gregers Andreas Kroksleiven-Hansen, Eline Waldeland, Ragni Halle og Nina Tind Jensen. Opptakene av flaggermus av Årungen er gjort av Ragni Halle, som brukte en hel natt på å spille inn og lytte til dem.
Lydene i arbeidet inkluderer også mine egne felt- og hydrofonopptak fra landskapet på Ås. NMBUs lokaler og hus har sine spesielle historiske lyder knyttet til seg, hvorav noen forklares, mens andre spiller på fantasien. Fra snøskred, gårdsdyr og laboratorielyder, en skytebane og et kor. Noen av lydene ble umulige for meg å spille inn på den tiden, som for eksempel lyden av Amazonas-regnskogen, som er et lydlandskap som kanskje ville vært noe likt for noen millioner år siden da landskapet på Ås også var en tropisk regnskog. Derfor valgte jeg å også bruke noen lyder fra freesound.org som var lisensiert under CC0 1.0 Universal Public Domain Dedication. Freesound er en samarbeidende database med lyder med ulik lisens, som fungerer godt for prosjektet med sitt grunnlag på samarbeid og fri deling av kunnskap.
Jeg kuraterte også noen lydkunstverk brukt med tillatelse fra kunstnerne; feltopptak fra Oslo havn av Elin T. Sørensen, kunstner og doktorgradsstipendiat ved avdelingen for landskapsarkitektur ved NMBU; et spor fra The Secret Sound-prosjektet av lydkunstner Kristine Marie Aasvang; og opptaket av et kirsebærtre som drikker av kunstneren Alex Metcalf, som bygger sine egne enheter for å spille inn denne spesifikke lyden og generøst lånte ut opptaket til bruk i verket.
Mens hun går, blir det foreslått noen handlinger for publikum. En av dem er muligheten til å spise fra grønnsakene som dyrkes utenfor det lokale drivhuset til Ida Vesseltun i Vitenparken. Du kan høre henne jobbe og snakke om maten hun dyrker, og diskutere ulike typer liv i jorden.
Verket handler om å lage strengfigurer av fortid, nåtid og fremtid, idet ulike skapninger, forskere, kunstnere, verdener og praksiser kommer sammen i det tentakulære, stadig voksende nettet, gjennom den allestedsnærværende postteknologiske enheten GPS, som visker ut grensene mellom menneskelig og ikke-menneskelig kultur, landskap og kropp, imaginære og faktiske verdener.
Arbeidsstedet
Inspirert av konseptet dérive, bruker verket campusområdet og de to tilstøtende skogene på hver side som et sted for vandring. Publikum kan gå hvor de vil, uten en spesifikk sti eller intensjon, selv om lydkulene skaper en grunnlinje for en koreografi. Jeg ønsket å tilby muligheten for en utvidet tidsramme, og for å oppleve hele verket kan man tilbringe flere timer utendørs.
Totalt dekker Campus Ås et område på 6000 mål i Ås kommune. NMBU var det første landbruksuniversitetet i Norge. Landbruk er forankret i den norske nasjonale identitetsdiskusjonen, og Campus Ås er der den norske grunnloven ble utarbeidet i 1814, mens universitetet var en del av å (gjen)oppbygge den norske identiteten etter å ha brutt løs fra Sveriges og Danmarks styre. Dette resonnerer i Entangled in the Mesh med refleksjoner om å skape en ny grunnlov som likestiller menneskerettigheter og ikke-menneskelige rettigheter, slik vi ser forsket på i The Parliament of Things, et prosjekt initiert av den politiske og miljømessige filosofen Bruno Latour.
Campus Ås Park er nyklassisistisk, med en formell geometri som forbinder lineære alléer og hekker med store åpne felt der betrakteren i forkant skal se på landskapet fra et spesifikt utsiktspunkt som brukes i romantiske landskapsmalerier med «ettpunktsperspektiv». Dette refererer tilbake til den romantiske ideen om at betrakteren er utenfor naturen og i en fordel. Selv om plantene i parken er biologisk mangfoldige i antall variasjoner, vitner de også om kolonisering og det vestlige vitenskapelige behovet for å kartlegge og «herske» økologi.
Parken er vernet, en av de eneste i Norge, noe som betyr at parkadministratoren må plante de samme trærne som faller eller plantene som dør. Ikke mye kan endres, noe som får meg til å reflektere over noen av trosstrukturene som fortsatt er sedimentert i vestlige ideer: mennesket utenfor og/eller over naturen.
Jeg ønsket å gjøre parken vill igjen eller lage et rot, noe mindre planlagt, mindre strukturert og estetisk sett fra et klassisk landskapsarkitekturperspektiv. Heldigvis var den nåværende parkrådgiveren ivrig etter å lage mer rot i den også, noe som resulterte i plasseringen av skulpturene av dødt tre.
